Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøres til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Jeg krever at alle partier sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling er det samme som stilltiende aksept. Så forventer jeg at den nye regjeringen klarer det denne ikke har gjort – å stoppe datalagringsdirektivet.

Partiene må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Andre som er enig, opphav og lisens.

.

De fleste som leser artikkelen vil nok riste på hodet og synes synd på de stakkars pasientene som risikerer kreft. Jeg har også sympati med kreftpasienter, men det som forferder meg mest med artikkelen er at såpass mange mennesker har fått et implantat som gjør at jeg kan overvåke dem. Ikke fordi jeg er bevandret i overvåking og lysskye aktiviteter, men fordi hvem som helst kan kjøpe en RFID-leser og begynne å scanne alle som går forbi. Nå tror jeg neppe jeg får så mye informasjon ut av RFID-brikkene i seg selv, men det er hva denne informasjonen kan brukes til jeg frykter. Personalinformasjon på avveie, overvåking o.l. kan kobles mot det unike brikkenummeret og brukes for å oppnå mål som ikke er i den enkelte pasient med implantert RFID-brikkes interesse. Her snakker vi om alt fra å kartlegge rutiner for å utføre kriminalitet til å spesialsy reklame når du går forbi et digitalt reklameskilt (ref. “Minority Report”). Det er ironisk at de fleste filmer med slike overvåkingmetoder handler om at systemet har tatt overhånd og at overvåkingen benyttes på en måte som er totalt forkastelig i vårt samfunn i dag. Pasientjournaler på avveie har vært et problem, og man ser ikke ut til å ha lært. Og de som tror at det er så lett som å ha lukkede systemer for dette vil bli veldig skuffet (ta en IT-arbeider på ordet på denne..).

Jeg snakket forleden med en bekjent, som har levd vesentlig lenger enn meg, og er både oppegående og samfunnsengasjert, og temaet kom inn på pass og biometriske data. Jeg var kanskje brysk da han uttrykte at det var en god ting at man kunne bruke fingeravtrykk eller irisavlesing for å identifisere seg, men de som har lest mine innegg om biometriske pass vet hvorfor. Men jeg klarte ikke helt å overbevise ham (kanskje jeg virket som en litt paranoid eksentriker?) der jeg la ut om uhederlige muligheter som åpnet seg med slike digitale “fremskritt”. Og dette går igjen ser jeg, noen lar seg rett og slett ikke overbevise og ser ikke problemet. Dette er nok fordi de ikke ser brukspotensialet i slik identifisering (kanskje fordi vi som ser det ikke er flinke nok til å formidle det?), og stoler på at myndighetene, via Datatilsynet og liknende etater passer på at ingen går over streken. Problemet er ikke hva hver enkelt får lov til å lagre, men hva som skjer når disse datalagrene får et fellestrekk – din unike id – i form av RFID-brikker eller biometriske data, og dermed lett kan sammenkoble informasjon fra flere forskjellige kilder. Så var det en som sa at man må se på dette potensialet i hånden på en uærlig forvaltning – som Tyskernes naziststat under krigen. Da håper jeg de fleste av tvilerne åpner øynene og skjønner at dette ikke er fiction eller paranoia, men erfaring fra historiske hendelser – selv om ingen ønsker å tro at dette kan skje igjen. Våkn opp! Det vil skje igjen om vi ikke jobber for å forhindre det!

Denne gangen måtte jeg ta meg selv sammen for å ikke bare videresende til enkelte engasjerte venner, det gjaldt nemlig ting jeg i høyeste grad bryr meg om – miljø, latinamerika, korrupsjon, urbefolkning, store internasjonale selskaper, osv. Men jeg bryr meg også veldig mye om en annen ting, korrekthet. Så før jeg skrev meg på som nr 100 på listen nederst i eposten og videresendte den til venner og bekjente, sende den til eposten oppgitt i eposten (jeg var jo nr 100!), tenkte jeg å prøve å verifisere påstandene i den.

Jeg har en universitetsutdannelse og på universitetet får vi altid klar beskjed om at en påstand ikke er gyldig med mindre man kan referere til noen som har bevist den eller man kan utlede den fra andre gyldige påstander – som man da selvfølgelig må referere til. Jeg har aldri sett et kjedebrev med referanser før, men her kom det altså en lenke til en Wikipediaside. Dette var nytt, og faktisk en av grunnene til at jeg ikke bare trykket på slett med en gang.

Jeg skal ikke utdype hva denne spesifikke eposten handlet om, men det tok meg ikke lang tid å finne ut at selv om mye av det som står i eposten faktisk stemmer, så utelater den en del informasjon og misleder (bevisst?) leseren med ukorrekt og ufullstendig informasjon. Den er også uten motargumenter, som jeg fant mange og gode av på nettet. Til slutt, og ikke minst, så står det nederst at man skal videresende en kopi, dersom man er nr 100 på listen, til en epostadresse i Canada. Siden jeg, om jeg skulle skrive under, ville blitt nr 100 ville jeg også finne ut hva som ville skjedd om jeg sendte en kopi til adressen. Svaret er nedslående: Ingenting!

Så hvorfor skal man så videresende den? Det skal man ikke..
Men jeg har også andre gode grunner. Det er faktisk ikke umulig at virus spres på denne måten. Det er f.eks. et “virus” som heter Good Times, som ble spredd ved å spørre brukeren om å videresende eposten til alle kontaktene sine første gang i 1994. Den ryktes å spres fortsatt den dag i dag… Nå var jo heldigvis dette ikke et virus, men teknologien for å aktivere virus bare ved å åpne en epost dukket opp i 2001.

Videre har vi vandrehistorien om den kreftsyke 11 år gamle guttens onkel som sendte epost til alle sine bekjente på forskjellige universiteter i verden og ba om at de sendte gutten noen oppmuntrende ord under cellegiftkuren på et postkort. Dette gjorde de, men de de gjorde også noe mer – de sendte det også videre til alle sine venner. Også disse sendte kort og videresendte forespørselen. Og slik fortsatte det. Dette skjedde imidlertid i Internets tidlige år, og gutten er etter sigende godt oppi 20-årene og frisk for lenge siden. Problemet er bare at postbudet kommer med flere sekker med postkort hver eneste dag! [1]

Vel, det hele bunner ut i at informasjon jeg ikke kan bekrefte og hvor informasjonens originale kilde er ukjent passer seg best over et par pils – jeg pleier å kalle dem skrøner. I dette tilfellet ble jeg gjort oppmerksom på en avgjørelse mot mine prinsipper, selv om informasjonen som ledet meg dit var mangelfull og løgnaktig, og det er ikke på grunnlag av usannheter og udokumenterte “sannheter” at mine venner skal overtales om at mine meninger er de beste. Jeg er sterk forkjemper av at man aldri skal lukke sinnet for motstridende argumenter – alle tar feil en gang iblandt!

Eposten er slettet.

Om du ønsker å ha en innvirkning på viktige saker ta heller en titt på online underskriftskampanjer eller meld deg på Amnesty sin sms-liste.

[1] Nå tror jeg ikke denne historien er sann, men en slags “skrekkhistorie” som også har blitt en vandrehistorie. Men den er knakende god for poengene mine;-) Det finnes imidlertid mange slike ekte eksempler, som Jessica Mydek ‘Dying Child’ Chain Letter

Verden er rar, rar, rar! Ikke forstår jeg den ihvertfall…

Nå i dag har vi hørt om Voldtekter og slagsmål i den Amerikanske krisesonen rundt New Orleans. Dette har ført til at de føderale myndighetene har sendt skyteklare soldater for å håndtere saken.

Dette bekrefter en del av fordommene jeg har mot USA, for hva venter de at folk gjør når hele helsesektoren, økonomien og holdningene generellt er at enhvær får ta vare på seg selv? De blir flasket opp i en egosentrisk verden hvor bare en brøkdel virker å faktisk bry seg om andre enn seg selv. Når personer med denne bakgrunnen og barndomslæren om å ta vare på seg selv, og ikke sympati og toleranse er en del av samfunnsnormen, blir rammet av en slik katastrofe som nå rammer Louisiana, så er det for meg en helt naturlig konsekvens at plyndring, vold og generell uorden oppstår.

Denne tragedien er bare trist fra ende til annen, og dårlig håndtering fra myndighetenes side både i forkant og etter at krisen har oppstått, samt uorden blandt befolkningen er ikke med på å gjøre ting bedre. Heldigvis ser det nå ut til at myndighetene tar situasjonen alvorlig.

Støtt ofrene!

Tillegg: Det er flere som tenker at politikken i USA ikke strekker til i slike tilfeller.