Datatilsynet har laget en veiledning til deg som har profil på fjesboken. Nettavisen har en forenklet utgave. Anbefaler alle å tenke gjennom hva de legger på nettet. Og om noen lurte; Jeg er ikke spesielt glad i å få bilde av meg på Internet uten at jeg har godkjent det selv.
Jeg skulle som i fjor gjøre et tappert forsøk på å bestige Sandviksfjellet opp Stoltzekleiven, men ble skadet i siste øyeblikk og måtte stå over. Det skal nok Varegg være like glad over for jeg hadde ikke likt å finne et bilde av meg selv på nettet i etterkant. Jill W.R. stusset også litt på dette og jeg tok faktisk kontakt med Datatilsynet for å høre om regelverket rundt dette.
I store trekk er Datatilsynet enige med meg og Jill i at det ikke er lovlig å samle inn og tilgjengeliggjøre bilder på Internet uten aktivt samtykke fra portretterte personer(jf. åndsverksloven §45c). Det er imidlertid litt mer nyansert enn fremstillingen Jill gir i sin blog. Bilder av gjenkjennelige personer, hvor personene er en del av motivet, er personopplysninger og skal behandles etter personopplysningsloven. §8 sier klart og tydelig at personopplysninger “kan bare behandles dersom den registrerte har samtykket”. I denne sammenhengen defineres samtykket til noe slikt som “frivillig klart samtykke” ifølge en jurist jeg snakket med i dag (beklager; ingen ref.), som i klartekst betyr noe slikt som at man ikke kan anta samtykke uten at det er en aktiv handling som bekrefter samtykket (mangel på svar er å betrakte som negativt svar) og at det skal være frivillig og uten konsekvenser av noen form for den som ikke ønsker å gi samtykket. Datatilsynet tolker det derfor dithen at Varegg bryter loven(se sitat epost under). Datatilsynet har en veiledning for publisering av bilder på Internet.
Det som gjør ting interessant her er imidlertid at dette er gjort i samarbeid med Bergens Tidende, og som presse gjelder det noen unntak for disse dersom personopplysningene er av “journalistiske hensyn”, jf. Personopplysningsloven §7. Men er dette av jounalistiske hensyn? Det vil ikke Datatilsynet si noe om (se sitat epost under), men de henviser til Personvernnemda.
Jeg tolker den totale informasjonen her dithen at bildene på Varegg sine sider ikke er lovlig da de ikke blir dekket av Personvernnemdas avgjørelse angående resultatlister. Det er tydelig av Varegg her satser på å tjene penger på salg. Videoene på BT sine sider derimot er nok lovlig. Jeg tror imidlertid bildene til Varegg er tatt i samarbeid med BT, hva da om bildene også hadde ligget på BT sine sider? Dette er jeg fortsatt litt usikker på.
Her er epostkorespondansen:
Hei,
jeg lurer på om bildedatabasene over deltakere på Stoltzekleiven opp i Bergen er lovlig:
http://www.bt.no/webtv/stoltzen/
http://www.varegg.no/index.php?categoryid=9&p2_articleid=479
http://www.varegg.no/index.php?categoryid=9&p2_articleid=476
Publisering av bilder av identifiserbare personer på Internett innebærer en behandling av personopplysninger som krever et behandlingsgrunnlag etter personopplysningsloven, i utgangspunktet samtykke fra den avbildede, jf. personopplysningsloven § 8, se link http://www.lovdata.no/all/hl-20000414-031.html#8. Dette følger også av åndsverkloven § 45 c, se link: http://www.lovdata.no/all/tl-19610512-002-043.html#45c.
Et slikt samtykke må avgis før bildene legges ut på Internett. Se link for nærmere veiledning. Den praksisen som du henviser til er således i strid med lovgivningen.
Se link for nærmere veiledning: http://www.datatilsynet.no/templates/article____881.aspx.
For BT sin del gjelder det et unntak fra personopplysningsloven. Formidling av personopplysninger som skjer ut fra journalistiske hensyn faller i all hovedsak utenfor personopplysningsloven, jf. lovens § 7, se link: http://www.lovdata.no/all/hl-20000414-031.html#7.
Videre lurer jeg da på om det er “journalistiske hensyn” når man legger ut “Mer enn 7000 bilder – 2-3 bilder av de fleste av deltakerne” i et løp med ca 3000 deltakere?
Vil jeg, dersom det er journalistiske hensyn i denne saken, fremdeles ha mulighet til å nekte at bilder av meg selv blir lagt ut på Internett?
Datatilsynet vurderer ikke om kravet til “journalistiske hensyn” er tilfredstilt. “Journalistisk hensyn” skal ut i fra lovens forarbeider samt praksis tolkes vidt, det vises i den forbindelse til Personvernnemndas praksis, se link: http://www.datatilsynet.no/templates/Page____1481.aspx.
Det at personopplysningsloven § 7 kommer til anvendelse betyr at de fleste bestemmelsene i personopplysningsloven ikke kan påberopes. Den registrerte kan derimot klage til blant annet pressens faglige utvalg (PFU) samt politi hvis forholdet rammes av et straffebud i straffeloven.
Navn og formalia er kuttet bort.
Jepp, nå starter jeg igjen.. Vi som er glade i katter (jeg liker dem selv om de får meg til å nyse!) og hunder og andre husdyr vet at de gjerne er merket for at eieren skal kunne spores el.l. Mange har vel hørt om RFID-brikkene i passene våre, og det er altså også slike som kan bli implantert i dyrene våre, såkalte passive RFID-brikker som ikke sender kontinuerlig. Det viser seg at over 2000 amerikanske pasienter har passive RFID-brikker implantert i overarmen! Ikke nok med det, produsenten har et mål om at så mange som 45 millioner amerikanere skal få deres implantat!
De fleste som leser artikkelen vil nok riste på hodet og synes synd på de stakkars pasientene som risikerer kreft. Jeg har også sympati med kreftpasienter, men det som forferder meg mest med artikkelen er at såpass mange mennesker har fått et implantat som gjør at jeg kan overvåke dem. Ikke fordi jeg er bevandret i overvåking og lysskye aktiviteter, men fordi hvem som helst kan kjøpe en RFID-leser og begynne å scanne alle som går forbi. Nå tror jeg neppe jeg får så mye informasjon ut av RFID-brikkene i seg selv, men det er hva denne informasjonen kan brukes til jeg frykter. Personalinformasjon på avveie, overvåking o.l. kan kobles mot det unike brikkenummeret og brukes for å oppnå mål som ikke er i den enkelte pasient med implantert RFID-brikkes interesse. Her snakker vi om alt fra å kartlegge rutiner for å utføre kriminalitet til å spesialsy reklame når du går forbi et digitalt reklameskilt (ref. “Minority Report”). Det er ironisk at de fleste filmer med slike overvåkingmetoder handler om at systemet har tatt overhånd og at overvåkingen benyttes på en måte som er totalt forkastelig i vårt samfunn i dag. Pasientjournaler på avveie har vært et problem, og man ser ikke ut til å ha lært. Og de som tror at det er så lett som å ha lukkede systemer for dette vil bli veldig skuffet (ta en IT-arbeider på ordet på denne..).
Jeg snakket forleden med en bekjent, som har levd vesentlig lenger enn meg, og er både oppegående og samfunnsengasjert, og temaet kom inn på pass og biometriske data. Jeg var kanskje brysk da han uttrykte at det var en god ting at man kunne bruke fingeravtrykk eller irisavlesing for å identifisere seg, men de som har lest mine innegg om biometriske pass vet hvorfor. Men jeg klarte ikke helt å overbevise ham (kanskje jeg virket som en litt paranoid eksentriker?) der jeg la ut om uhederlige muligheter som åpnet seg med slike digitale “fremskritt”. Og dette går igjen ser jeg, noen lar seg rett og slett ikke overbevise og ser ikke problemet. Dette er nok fordi de ikke ser brukspotensialet i slik identifisering (kanskje fordi vi som ser det ikke er flinke nok til å formidle det?), og stoler på at myndighetene, via Datatilsynet og liknende etater passer på at ingen går over streken. Problemet er ikke hva hver enkelt får lov til å lagre, men hva som skjer når disse datalagrene får et fellestrekk – din unike id – i form av RFID-brikker eller biometriske data, og dermed lett kan sammenkoble informasjon fra flere forskjellige kilder. Så var det en som sa at man må se på dette potensialet i hånden på en uærlig forvaltning – som Tyskernes naziststat under krigen. Da håper jeg de fleste av tvilerne åpner øynene og skjønner at dette ikke er fiction eller paranoia, men erfaring fra historiske hendelser – selv om ingen ønsker å tro at dette kan skje igjen. Våkn opp! Det vil skje igjen om vi ikke jobber for å forhindre det!
Hvis mine trofaste lesere savner meg så har jeg så lite å sutre over for tiden. Jeg trives på jobb og solen skinner. Men det er frustrerende at laptopen min kom tilbake fra verksted, og så virket den ikke overhode. Jaja, får vel sende den tilbake i morgen:-( Greit med macbook fra jobben, så jeg lider ingen nød;-)
Etter at jeg uttrykte overfor min kjære at jeg trengte ny barberhøvel under en reklame for Gillette Fusion Power, så fikk jeg altså dette neste gang hun handlet. En oransje sak, med batteri og hele seks blad! Den har 5 blad som sitter 30% tettere enn på Mach3, og den har ett presisjonsblad som sitter på tuppen. For å bruke presisjonsbladet snur man høvelen og da vil ikke bladet vri seg slik det gjør vanligvis. Dette gjør det lettere å bruke på bukkeskjegg og kottiser. De fem bladene og de 15 myke “rillene” med aloe og slikt på skal sammen med vibrering gjøre barberingen lettere og ikke “lugge”.
Vel, virker saken?
Jeg sparte noen dager så jeg fikk litt for mye, og satte så igang. Etter et par dager til prøvde jeg den en annen gang. Og holder den det den lover? Ja! Herlig barbering!
Jeg kom over dette diktet, eller hva man skal kalle det, skrevet av magister i folkeminnevitenskap, Berit Østberg, og synes det var en artig måte å påpeke riktig bruk av akutt aksent:
OM Å SKRIVE KAFÉ MED RIKTIG AKSENT
Berit Østberg
T’øyeblikk, om jeg må be!
Vær så snill og kom og se
på aksenten over e
slik den peker i kafé
i en skjelvende gelé
i palé og frikassé
i en plagsom diaré
og en vakker orkidé
samme vei i resymé
og i dagens matiné
i en jernbanekupé
og i rød tomatpuré
i en tegnet veitrasé
i muslimenes moské
i enhver forslitt klisjé
når den lærde er distré
og i fandens komité!
Streken peker – merk deg det! –
opp mot toppen av et tre.
(Hva med den som peker ned?
Den er sjeldnere å se.
Den blir brukt i karrière –
rimer ganske bra på ære.)
Jeg har ofte påpekt slike rettinger i statutter, retningslinjer og andre dokumenter som ikke bør inneholde skrivefeil, men det var kun for ett år siden at jeg ble oppmerksom på at det i bøyningsformene kan skrives uten aksent; kafeen, orkideen; kafeer, komiteer. Det er faktisk ikke obligatorisk å bruke det i de fleste tilfeller, noe jeg personlig synes er kjedelig…
Anbefaler alle dilletanter, flisespikkere, lingvister og likesinnede om å abbonnere på Språknytt. Og til de sparsommelige – det er gratis…
Kilder: Norsk Språkråd, Kunnskapsforlaget.
Dette er absolutt noe jeg humrer over. Slik humor har jeg sansen for. Sjekk ut det siste tillegget.
I løpet av helgen har jeg mottatt over 600 såkalte spameposter. Dette er nok litt over gjennomsnittet, men så bruker jeg epost litt mer enn gjennomsnittet også. Jeg får på en normal dag et sted mellom 50 og 100 legitime eposter; samlet på jobb og privat. Dette er fordi jeg står på en god del epostlister. Siden jeg mottar såpass mye epost er det selvfølgelig ikke slik at jeg leser dem alle, men jeg filtrerer i flere ledd. Først filtreres epostlister og andre spesielle eposter inn i sin egen katalog, så filtreres en del som spam – og puttes i spamboksen min, så til slutt gjør jeg noen filtre på innhold/tittel – noen automatisk og andre manuelt mens jeg ser over epostkatalogene mine. Dette gjør min eposthverdag levelig.
Men hva når vanlige databrukere mottar eksepsjonelt mye spampost? Vel, mine filtre ligger på eposttjeneren jeg bruker, så jeg slipper å filtrere i epostklienten min (KMail). For Windowsbrukere anbefaler jeg Thunderbird. Her kan man sette opp epostfiltre for å filtrere i kataloger, og man har gode spampostfiltre.
Dersom du velger i epostklienten din å vise hele kilden til en epost (kan også kalles: “vis alle headere”,”vis fullstendig epost”), så ser du eposten slik den overføres mellom eposttjenerne på nettet, og det er slik epostklienten din mottar den. Formateringen så den ser pen ut i epostklienten din er det klienten selv som gjør. Hvis du her ser på headertitlene (det forran kolon), så kan man kanskje finne noe slikt som “X-Spam-Flag: YES” eller liknende. Dette er det epostleverandøren din som setter, de sjekker eposten din automatisk med noen filtre for å avgjøre om det er spam eller ikke. Noen ganger er disse sjekkene usikre på om det er spam eller ikke, og da settes det ofte slike headere, men man lar eposten slippe gjennom for å ikke stoppe falske positiver (falske positiver er når spamfiltrene sier at legitim epost er spam; altså feilbedømmer). De fleste av disse er som oftest også spam, og det er da du kan bruke spamfiltreringen i epostklienten din til å filtrere slike uønskede eposter inn i en egen katalog. Du må selvfølgelig sjekke denne katalogen for falske positiver, men det roter ihvertfall ikke til innboksen din. Epostklienter som Thunderbird har i tillegg til dette innbygde filtre, som oppdateres automatisk, som gjør mer dyptgående analyser av eposten for å avgjøre om den er spam eller ikke.
Dette skulle egentlig ikke være en historie om spam, men om epost, og grunnen til det var at jeg leste Gisle Hannemyrs artikkel om De første 30 årene med ARPA- og Internett. Men jeg tror jeg overlater dere til å lese den på egenhånd:-)
Det viser seg at selv jeg ikke tok problemene som kan oppstå av å følge kjedebrevs oppfordringer alvorlig nok. Les hvordan et kjedebrev kan ta livet av deg. Dette gjaldt jo bare beskrivelsen i ett kjedebrev, men siden det ifølge artikkelen har versert på nettet siden 1999 anbefaler jeg alle å returnere denne eposten til den du fikk den av med en lenke til denne eller tilsvarende artikler.
I dag fikk jeg en epost av en kamerat. Jeg skjønte fort at det var snakk om et såkalt kjedebrev. Den begynte med å si at man må bestemme selv om man vil gjøre noe eller ikke. Jeg har bestemt meg; Jeg skal skrive et innlegg om hvorfor jeg aldri videresender slike eposter!
Denne gangen måtte jeg ta meg selv sammen for å ikke bare videresende til enkelte engasjerte venner, det gjaldt nemlig ting jeg i høyeste grad bryr meg om – miljø, latinamerika, korrupsjon, urbefolkning, store internasjonale selskaper, osv. Men jeg bryr meg også veldig mye om en annen ting, korrekthet. Så før jeg skrev meg på som nr 100 på listen nederst i eposten og videresendte den til venner og bekjente, sende den til eposten oppgitt i eposten (jeg var jo nr 100!), tenkte jeg å prøve å verifisere påstandene i den.
Jeg har en universitetsutdannelse og på universitetet får vi altid klar beskjed om at en påstand ikke er gyldig med mindre man kan referere til noen som har bevist den eller man kan utlede den fra andre gyldige påstander – som man da selvfølgelig må referere til. Jeg har aldri sett et kjedebrev med referanser før, men her kom det altså en lenke til en Wikipediaside. Dette var nytt, og faktisk en av grunnene til at jeg ikke bare trykket på slett med en gang.
Jeg skal ikke utdype hva denne spesifikke eposten handlet om, men det tok meg ikke lang tid å finne ut at selv om mye av det som står i eposten faktisk stemmer, så utelater den en del informasjon og misleder (bevisst?) leseren med ukorrekt og ufullstendig informasjon. Den er også uten motargumenter, som jeg fant mange og gode av på nettet. Til slutt, og ikke minst, så står det nederst at man skal videresende en kopi, dersom man er nr 100 på listen, til en epostadresse i Canada. Siden jeg, om jeg skulle skrive under, ville blitt nr 100 ville jeg også finne ut hva som ville skjedd om jeg sendte en kopi til adressen. Svaret er nedslående: Ingenting!
Så hvorfor skal man så videresende den? Det skal man ikke..
Men jeg har også andre gode grunner. Det er faktisk ikke umulig at virus spres på denne måten. Det er f.eks. et “virus” som heter Good Times, som ble spredd ved å spørre brukeren om å videresende eposten til alle kontaktene sine første gang i 1994. Den ryktes å spres fortsatt den dag i dag… Nå var jo heldigvis dette ikke et virus, men teknologien for å aktivere virus bare ved å åpne en epost dukket opp i 2001.
Videre har vi vandrehistorien om den kreftsyke 11 år gamle guttens onkel som sendte epost til alle sine bekjente på forskjellige universiteter i verden og ba om at de sendte gutten noen oppmuntrende ord under cellegiftkuren på et postkort. Dette gjorde de, men de de gjorde også noe mer – de sendte det også videre til alle sine venner. Også disse sendte kort og videresendte forespørselen. Og slik fortsatte det. Dette skjedde imidlertid i Internets tidlige år, og gutten er etter sigende godt oppi 20-årene og frisk for lenge siden. Problemet er bare at postbudet kommer med flere sekker med postkort hver eneste dag! [1]
Vel, det hele bunner ut i at informasjon jeg ikke kan bekrefte og hvor informasjonens originale kilde er ukjent passer seg best over et par pils – jeg pleier å kalle dem skrøner. I dette tilfellet ble jeg gjort oppmerksom på en avgjørelse mot mine prinsipper, selv om informasjonen som ledet meg dit var mangelfull og løgnaktig, og det er ikke på grunnlag av usannheter og udokumenterte “sannheter” at mine venner skal overtales om at mine meninger er de beste. Jeg er sterk forkjemper av at man aldri skal lukke sinnet for motstridende argumenter – alle tar feil en gang iblandt!
Eposten er slettet.
Om du ønsker å ha en innvirkning på viktige saker ta heller en titt på online underskriftskampanjer eller meld deg på Amnesty sin sms-liste.
[1] Nå tror jeg ikke denne historien er sann, men en slags “skrekkhistorie” som også har blitt en vandrehistorie. Men den er knakende god for poengene mine;-) Det finnes imidlertid mange slike ekte eksempler, som Jessica Mydek ‘Dying Child’ Chain Letter