Pascua Lama

I dag fikk jeg en epost av en kamerat. Jeg skjønte fort at det var snakk om et såkalt kjedebrev. Den begynte med å si at man må bestemme selv om man vil gjøre noe eller ikke. Jeg har bestemt meg; Jeg skal skrive et innlegg om hvorfor jeg aldri videresender slike eposter!

Denne gangen måtte jeg ta meg selv sammen for å ikke bare videresende til enkelte engasjerte venner, det gjaldt nemlig ting jeg i høyeste grad bryr meg om – miljø, latinamerika, korrupsjon, urbefolkning, store internasjonale selskaper, osv. Men jeg bryr meg også veldig mye om en annen ting, korrekthet. Så før jeg skrev meg på som nr 100 på listen nederst i eposten og videresendte den til venner og bekjente, sende den til eposten oppgitt i eposten (jeg var jo nr 100!), tenkte jeg å prøve å verifisere påstandene i den.

Jeg har en universitetsutdannelse og på universitetet får vi altid klar beskjed om at en påstand ikke er gyldig med mindre man kan referere til noen som har bevist den eller man kan utlede den fra andre gyldige påstander – som man da selvfølgelig må referere til. Jeg har aldri sett et kjedebrev med referanser før, men her kom det altså en lenke til en Wikipediaside. Dette var nytt, og faktisk en av grunnene til at jeg ikke bare trykket på slett med en gang.

Jeg skal ikke utdype hva denne spesifikke eposten handlet om, men det tok meg ikke lang tid å finne ut at selv om mye av det som står i eposten faktisk stemmer, så utelater den en del informasjon og misleder (bevisst?) leseren med ukorrekt og ufullstendig informasjon. Den er også uten motargumenter, som jeg fant mange og gode av på nettet. Til slutt, og ikke minst, så står det nederst at man skal videresende en kopi, dersom man er nr 100 på listen, til en epostadresse i Canada. Siden jeg, om jeg skulle skrive under, ville blitt nr 100 ville jeg også finne ut hva som ville skjedd om jeg sendte en kopi til adressen. Svaret er nedslående: Ingenting!

Så hvorfor skal man så videresende den? Det skal man ikke..
Men jeg har også andre gode grunner. Det er faktisk ikke umulig at virus spres på denne måten. Det er f.eks. et “virus” som heter Good Times, som ble spredd ved å spørre brukeren om å videresende eposten til alle kontaktene sine første gang i 1994. Den ryktes å spres fortsatt den dag i dag… Nå var jo heldigvis dette ikke et virus, men teknologien for å aktivere virus bare ved å åpne en epost dukket opp i 2001.

Videre har vi vandrehistorien om den kreftsyke 11 år gamle guttens onkel som sendte epost til alle sine bekjente på forskjellige universiteter i verden og ba om at de sendte gutten noen oppmuntrende ord under cellegiftkuren på et postkort. Dette gjorde de, men de de gjorde også noe mer – de sendte det også videre til alle sine venner. Også disse sendte kort og videresendte forespørselen. Og slik fortsatte det. Dette skjedde imidlertid i Internets tidlige år, og gutten er etter sigende godt oppi 20-årene og frisk for lenge siden. Problemet er bare at postbudet kommer med flere sekker med postkort hver eneste dag! [1]

Vel, det hele bunner ut i at informasjon jeg ikke kan bekrefte og hvor informasjonens originale kilde er ukjent passer seg best over et par pils – jeg pleier å kalle dem skrøner. I dette tilfellet ble jeg gjort oppmerksom på en avgjørelse mot mine prinsipper, selv om informasjonen som ledet meg dit var mangelfull og løgnaktig, og det er ikke på grunnlag av usannheter og udokumenterte “sannheter” at mine venner skal overtales om at mine meninger er de beste. Jeg er sterk forkjemper av at man aldri skal lukke sinnet for motstridende argumenter – alle tar feil en gang iblandt!

Eposten er slettet.

Om du ønsker å ha en innvirkning på viktige saker ta heller en titt på online underskriftskampanjer eller meld deg på Amnesty sin sms-liste.

[1] Nå tror jeg ikke denne historien er sann, men en slags “skrekkhistorie” som også har blitt en vandrehistorie. Men den er knakende god for poengene mine;-) Det finnes imidlertid mange slike ekte eksempler, som Jessica Mydek ‘Dying Child’ Chain Letter

Kommentering er stengt.