tøyseepost II

Mathias Rongved skrev i dag et innlegg i sin blogg om kjedemail. Jeg vil komplementere Mathias sine argumenter ved å fortelle om en av de første såkalte kjedebrev. Historien begynner med at en ung gutt får kreft. Som de fleste kan tenke seg så er dette sikkert ikke så artig, men gutten fikk altså behandling. Så var det faren/onklene/grandtanten (historien forandrer seg mellom hver gang jeg hører den) som ville muntre opp den unge gutten og kom på at dersom han sendte en forespørsel på epost til alle sine bekjente og bad dem om 1) å sende gutten et postkort med noen muntre ord og hilsener og 2) sende forespørselen videre til alle sine kjente. Det siste jeg hørte om dette var at gutten i dag er godt oppi 20-årene, frisk som en fisk og mottar daglig flere sekker med postkort fra alle kanter av verden. Koselig kan du kanskje si, men se for deg å måtte daglig sortere sekkevis med epost i 20 år for for å kunne finne den posten han faktisk ønsker å lese? Han har nok fått et system på det, men tenk så bortkastet alt dette er. Dette er en god grunn til aldri å videresende kjedebrev. Break the Chain!

Om noen vet hvordan den oppvokste-gutten-som-ikke-lenger-har-kreft har det i dag, så fortell det gjerne:-)

Kommentering er stengt.